Henrik Ibsens skrifter

Bjørnson hadde vært enda flittigere enn Ibsen med å dramatisere norsk sagastoff, men i 1865 gav han ut et lite samtidsskuespill, De Nygifte, som vakte en viss interesse. Det ble oppført blant annet på Det kongelige Theater i København, en scene hvor de norske skuespillforfatterne lenge hadde hatt vanskeligheter med å få antatt sine stykker. Bjørnson var ellers aktiv både som pressemann og som teaterleder, men han gav foreløpig ikke slipp på sagakongene som stoff for sin dramatikk. I 1872 ble han ferdig med skuespillet Sigurd Jorsalfar, og han gikk straks videre med et skuespill om denne korstogfyrstens bror og fredelige samregent, Kong Eystein. Han fikk også en idé om å skrive en opera om Olav Tryggvason sammen med Edvard Grieg, men arbeidet ble avbrutt sommeren 1873, etter at én akt var ferdig, og det ble aldri fullført. Derimot ble Kong Eystein fullført i 1873, men merkelig nok ble dette skuespillet hverken renskrevet eller sendt til noe forlag. Først ved Bjørnsons hundreårsjubileum i 1932 ble det publisert. Hva hadde skjedd? Hadde Bjørnsons nasjonalhistoriske engasjement plutselig fordampet?

I Sverige hadde man lenge ventet på en fornyelse av dramatikken gjennom det historiske skuespillet, og en av dem som arbeidet målbevisst for å realisere denne tanken, var den unge August Strindberg. Han hadde studert både Oehlenschlägers, Ibsens og Bjørnsons bidrag til denne genren, og sommeren 1872 fikk han ferdig den første versjonen av sitt skuespill om reformasjonslederen Olavus Petri, Mäster Olof. Imidlertid var det ikke lett å få dette verket oppført eller utgitt. Det ble ikke trykt før i 1878, og det ble oppført første gang i 1881. Ikke før i 1899 vendte Strindberg tilbake til den historiske dramatikken, og hverken Ibsen eller Bjørnson skrev historiske skuespill etter 1873.

Det har vært vanlig å se omslaget i nordisk dramatikk tidlig i 1870-årene, fra historiske emner til en markant orientering mot samtidens forhold, i lys av den unge danske kritikeren Georg Brandes’ opptreden med et nytt litterært program i tale og skrift. Brandes startet en forelesningsrekke om moderne europeisk litteratur ved Københavns Universitet 3. november 1871. Et viktig sideærend i disse forelesningene, som etter hvert ble publisert i en serie bøker, Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur, var å peke på det han så som stagnasjonen i samtidig nordisk litteratur, hvor nasjonalromantiske forestillinger hadde holdt seg, mens litteraturen i de kulturelt ledende land i det øvrige Europa kunne by på mer tidsmessige og friere uttrykksformer. Brandes kom raskt til å bli oppfattet som kulturradikalismens ledende kritiker, og han appellerte til en rekke yngre forfattere, både i Danmark og Norge. Ibsen hadde tidlig oppdaget denne nye stemmen i dansk litterær offentlighet, og han oppmuntret Brandes til å holde fast ved sitt kritiske program. Det er liten tvil om at vennskapet mellom de to fikk produktiv betydning for begge fra tidlig på 1870-tallet, selv om de politisk og ideologisk kunne gi uttrykk for ulike oppfatninger.

Som kritiker og essayist kom Georg Brandes til å utfolde en imponerende aktivitet, også internasjonalt, og med sin utfordrende stil og sin respektløse liberalisme møtte han sterk motstand i kulturkonservative kretser, først og fremst i Danmark, men også i Norge. I og med sitt litteraturpolitiske program fremstod han som europeer mer enn som dansk eller nordisk forfatter. Ikke desto mindre fikk han raskt ivrige tilhengere, også i Danmark og Norge, især blant yngre litterater og intellektuelle. Brandes var godt skolert i tidens estetikk og politiske filosofi, hans europeiske orientering var imponerende i sin bredde, og han førte en penn som både var fryktløst aggressiv og retorisk effektiv. Han var meget kontroversiell og like fullt en stjerne blant den nordiske kultureliten. Noen enstrenget ideolog var han ikke. Han var for eksempel ingen motstander av historisk dramatikk; han mente lenge at Kongs-Emnerne var Ibsens beste drama, og kommenterte en rekke ganger hvor høyt han satte det (G. Brandes 1899–1910, b. 3, 256, 274, 288, 350).

Brandes spilte en viktig rolle når det gjaldt å fortolke og forvalte tidens litterære signaler, og mange forfattere lyttet til hva han hadde å si. Likevel er det langt fra tilstrekkelig å vise til én enkelt kritikers forfatterskap og nettverksbygging når man vil prøve å forstå grunnlaget for den markante dreiningen som fant sted i nordisk litteratur i 1870-årene. Det vil være nødvendig å peke på en større sammenheng og mer fundamentale krefter når vi leter etter en forklaring på det som skjedde.

Et aspekt som har vært underbelyst i det tradisjonelle studiet av litteraturhistorien i det nittende århundredet, er mediehistorien. På den ene siden er det tale om en jevn og langsiktig utvikling i så å si alle typer av informasjonsspredning, på den andre siden er det mulig å peke på trekk som indikerer en særlig intens utbygging av områder med spesiell relevans for litteraturen i 1860- og -70-årene. Vi kan for det første observere en klar vekst både i dagspressen og i den periodiske pressen gjennom det meste av 1800-tallet, da det trykte ord i praksis hadde monopol som massemedium i alle siviliserte land. Denne veksten hadde en vesentlig del av sine forutsetninger i økningen av det lesende publikum, både når det gjaldt leseferdighet og kjøpekraft, samtidig som den politiske utviklingen i mange europeiske land vakte engasjement og ansporet til deltagelse i debatten. En minst like viktig del av bakgrunnen var den teknologiske utviklingen i perioden. Produksjonen av papir endret seg fra håndverk til maskinell industri, samtidig som en gjennomgripende modernisering av trykketeknologien satte fart i utgivelsen av bøker og andre trykksaker, ikke minst dagspressen.

For det andre skjedde det ting fra omkring 1850 som fikk gjennomgripende betydning for et felt som kom til å bli dagspressens primære oppgave, nemlig formidlingen av nyheter. Før 1850-årene hadde tilgangen på nyhetsmeldinger langveis fra både vært tilfeldig og ikke minst langsom. Da Napoleon forlot Elba 26. februar 1815 for å dra mot Paris og gjenerobre makten, nådde nyheten om dette Wiens aviser først 15. mars; det tok altså over to uker. Og da Napoleon døde på St. Helena 5. mai 1821, kom nyheten til England med skipskurer først 4. juli; det tok to måneder (jf. Boberg 1970, 93). Etter hvert klarte de største avisene, som The Times i London, å organisere faste ruter over lange avstander. Før 1825 var fire måneder normal tid for meldinger fra India til England. Vindens retning og styrke hadde selvsagt avgjørende betydning i seilskipenes epoke.

Behovet for å effektivisere nyhetstjenesten var klart til stede, både for administrasjonen av fjerne kolonier og for utviklingen av handel og annen samferdsel. Oppfinnere prøvde stadig å forbedre mulighetene for å redusere eller eliminere avstandens forsinkende virkning. Etter at dansken H.C. Ørsted i 1821 hadde oppdaget elektromagnetismen, eksperimenterte amerikaneren Samuel Morse omkring 1840 med å overføre elektromagnetiske signaler over lengre avstander med korte og lange elektriske impulser gjennom en ledning. Han utviklet morsealfabetet, og den første telegraflinjen av betydning ble bygget i 1844 mellom Washington og Baltimore. I Sverige ble den første linjen ferdig i 1853 mellom Stockholm og Uppsala, mens den første linjen i Norge ble lagt mellom Kristiania og Drammen i 1855. I 1850- og -60-årene ble et omfattende telegraflinjenett bygget ut, både innenlands i de enkelte nordiske land og utenlands. I 1855 var linjen mellom Göteborg og Kristiania klar. Det danske telegrafnettet var godt utbygget med både statlige og private linjer før den dansk-tyske krigen i 1864. En sjøkabel var på plass mellom Arendal og Hirtshals i 1867. I 1869 var kabelen mellom USA og det europeiske kontinentet ferdig. Samme år ble Det store Nordiske Telegrafselskab etablert med hovedsete i København. Dette selskapet hadde kabelforbindelse over hele Nord-Europa og langt inn i Øst-Asia. De fjerneste provinsene kom naturlig nok ikke så raskt med, men i 1870 var det et telegrafisk linjenett i Norge fra Fredrikshald og Lindesnes i sør til Hammerfest og Vardø i nord (Salmonsen Telegrafselskab, Det Store Nordiske).

Utbyggingen av jernbanen i Norge fra 1854, da strekningen fra Kristiania til Eidsvold ble åpnet som den første, og opprettelsen av faste dampskipsruter bidro også i betydelig grad til modernisering av samferdselen, og dermed også av post- og nyhetstjenesten. Særlig fikk jernbanen en økende betydning i østlandsområdet, ved at Stortinget i årene fra 1872 til 1876 vedtok syv–åtte baneanlegg på mer enn hundre mil til sammen. Det ble også lagt vekt på at de ulike strekningene skulle knyttes sammen. Nesten en tredjedel av statens samlede årlige utgifter gikk til denne utbyggingen, og 1870-årene var den store jernbaneperioden i norsk historie (jf. Try 1979, 288–300).

Likevel var det utviklingen av telegrafen som særlig førte til at vilkårene for pressens nyhetsformidling ble radikalt endret. «Telegrafen opphevet transport som en nødvendig forutsetning for en medopplevd nåtid» (Høyer 1995, 236). Utover på 1860-tallet økte strømmen av nyhetstelegrammer, og siden det i den første tiden var kostbart å sende telegrammer, ble det nødvendig for det enkelte nyhetsblad å inngå i samarbeid. Det førte til etableringen av telegrambyråer. Wolffs telegrambyrå i Berlin var dannet allerede i 1849, og dette kontoret satte opp filialer i Norden: Ritzaus Bureau i København i 1866, Svenska Telegrambyrån i Stockholm og Norsk Telegrambyrå i Kristiania i 1867 (Høyer 1995, 237).

At avisleserne nå kunne få ferske nyheter i prinsippet dagen etter at begivenhetene hadde funnet sted, om det så var på den andre siden av havet, gjorde avisene som nyhetsorganer langt mer attraktive enn de hadde vært før telegrafen ble tatt i bruk. Nå kunne folk fra dag til dag følge med i viktige begivenheter, ikke bare på det lokale plan, men også nasjonalt og internasjonalt. Avismarkedet ble utvidet, og det førte i sin tur til en oppblomstring av dagspressen; gamle aviser fikk økt format og sidetall, og nye aviser ble etablert. I Norge ble Aftenposten grunnlagt i 1860, Verdens Gang og Bergens Tidende i 1868 og Dagbladet i 1869. Etterspørselen etter papir økte. Mens papirindustriens produksjonskapasitet i klutepapirets tidsalder hadde vært en flaskehals, blant annet fordi tilgangen på egnede tekstiler var begrenset, skjedde det omkring 1850 en overgang til tremasse som råstoff, noe som økte produksjonen av papir radikalt. Etter hvert som hastigheten i nyhetsformidlingen ble avgjørende i konkurransen om leserne, var det trykkerienes kapasitet som ble den nye flaskehalsen. Den mest avgjørende teknologiske løsningen på dette problemet kom i 1863, da amerikaneren William Bullock utviklet rotasjonspressen. I Danmark ble rotasjonspressen tatt i bruk i 1875, i Norge skjedde det først i 1886.

Journalistikken hadde lenge hatt sine viktigste oppgaver i den politiske kommentaren og i informasjon om skipsanløp, varetilbud, priser og lignende. Nå kom nyheter fra fjern og nær mer i fokus, og de nådde raskere frem til en større andel av befolkningen. Mye tyder på at effektiviseringen av nyhetstjenesten fikk mentalitetshistorisk betydning. I en oversikt over norsk pressehistorie i den aktuelle perioden skriver Reidar Hirsti: «Mer enn noen gang før ble samtidens løpende drama formidlet av pressen. Samtidig lærte avisene å utnytte spenningen i stoffet. Journalistikken ble i stadig større grad et fag» (Hirsti 1980, 165). Det som skjedde i og med den elektriske telegrafen som distanseopphevende nyhetskanal, kunne oppleves som en revolusjon på sitt felt. Redaktør i Dansk Rigstidende, A.H.E. Fich, skriver om dette:

Hvordan kunne revolusjonen i nyhetstjenesten og det markante oppsvinget i dagspressen få betydning for en dikter som Henrik Ibsen og hans valg av emner og tematikk i sin dramatikk? En dramatikers skriveprosjekter er kanskje mer avhengige av publikums skiftende interesser og markedets fluktuasjoner enn en romanforfatters. Både på Ibsens tid og senere var det slik at nye skuespill ikke bare henvendte seg til bokmarkedet; de ble i regelen også sendt til teatrene, med håp om å få dem fremført på scenen. Mens bøker selges én og én og kan lagres med tanke på senere etterspørsel, vil en teaterproduksjon henvende seg til et publikum av et visst omfang der og da. Derfor vil teatrene i valget av repertoar måtte være mer selektive enn forlagene, og følge nøyere med i hva som ser ut til å appellere til folk.

Etter å ha fått utgitt Kejser og Galilæer høsten 1873 trengte Ibsen fire år før han kunne sende ut et nytt skuespill. Det skyldtes neppe utmattelse eller skrivesperre, men han kan ha vært i tvil om hvilken retning han nå skulle bevege seg i. Dessuten var han opptatt med å gjennomse og forbedre en del av de historiske skuespillene som var blitt til tidlig i forfatterskapet, og som forleggeren Frederik Hegel var villig til å gi ut i nye utgaver. Det gjaldt i første omgang Fru Inger til Østråt (1874) og Catilina (1875). Innimellom skulle det skrives dikt og rimbrev til forskjellige anledninger – flere av dem lange og tidkrevende komposisjoner. Ved juletider 1870, midt under den fransk-tyske krigen og vel et år etter reisen til Egypt der Ibsen representerte Norge ved åpningen av Suez-kanalen, offentliggjorde han «Ballonbrev til en svensk dame» . I dette diktet samler han inntrykkene av en for lengst avdød ørkensivilisasjon til et bilde av en karavane som en gang i tidenes morgen toget frem – prester, gudekonger, slaver og sfinkser – men som manglet kraft til å stå imot da utfordringene meldte seg:

Da tusenårsminnet for Harald Hårfagres rikssamling skulle markeres, ble Ibsen bedt om et bidrag. Han sendte diktet «Ved tusendårs-festen den 18de juli 1872» , men det fikk ingen fremtredende plass ved høytideligheten i Haugesund; kanskje fordi festkomiteen ikke syntes at dikteren var tilstrekkelig konsentrert om begivenhetene som var jubileets gjenstand. Ibsen legger størst vekt på det som hører samtiden til. Han har ikke mye til overs for det å dvele ved fortidens dåd, men vil heller slå et slag for skandinavismens idé. Samlingen av Italia i 1870 og av Tyskland i 1871 viste veien:

Næringslivet hadde fra omkring midten av århundret gjennomgått en uvanlig sterk ekspansjon på mange felt. Blant annet på grunn av utviklingen mot frihandel hadde verdenshandelen mellom 1840 og 1870 vokst med mer enn 50 prosent hvert tiår når man regnet pr. hode (jf. Try 1979, 117). Dette gav store muligheter for skipsfarten, ikke minst i skipsfartsnasjonen Norge, som i denne perioden hadde større økning i flåten enn noe annet land (jf. Try 1979, 127). Behovet for tonnasje gav grunnlag for en omfattende skipsbyggingsindustri, særlig på Sørlandet, hvor bygging av treskip hadde sin glansperiode tidlig i 1870-årene (jf. Try 1979, 142). Et mulig forbilde for konsul Karsten Bernick er rederen Morten Smith-Petersen, som var en økonomisk foregangsmann og en sentral mann i shippingmiljøet i Grimstad midt på 1800-tallet, og som ble regnet som byens mektigste person. Han deltok også i det politiske liv som stortingsrepresentant og en periode som byens ordfører. Han var gift med Ibsens tremenning Cathrine von der Lippe (B.K.O. Aas 1999, 50–51). Smith-Petersen drev et blomstrende skipsverft og hadde en rekke skuter i utenriksfart både på Europa og Amerika. Han var opptatt av å etablere sikkerhetskontroll av skip, og i 1854 tok han sammen med Grimstad-mannen Fredrik Crawfurd (en kjent skikkelse i byen de årene Ibsen bodde der) initiativ til stiftelsen av Agders Forsikkringsklub for Casco og Fragt. Smith-Petersen stod også bak stiftelsen av Norske Veritas (1864). I 1874–75 (på det tidspunkt Ibsen besøkte Norge i 1874) var Crawfurd styreformann i Norske Veritas, mens Smith-Petersens sønn Fredrik var deleier i selskapet (B.K.O. Aas 1999, 12–14).

For skipsredere, verftseiere, handelsmenn og andre var det store penger å tjene, og med henvisning til frihandelens prinsipper kunne rederstanden forsvare sine interesser mot forsøk på å innføre sikkerhetsbestemmelser til beskyttelse av sjøfolkenes liv og helse. Det ble især britiske politikere som kom til å gjennomføre tiltak som førte til en bedring av forholdene. Samuel Plimsoll, medlem av Underhuset fra 1868 til 1880, ble en ledende talsmann for sjøfolks interesser. Han kunne dokumentere at det årlig omkom nær tusen sjøfolk hjemmehørende i England, ofte fordi skip ble sendt til havs uten å være i sjødyktig stand. Plimsoll skrev bøker og holdt foredrag og fikk etter hvert med seg et flertall av parlamentsmedlemmene på ulike lovforslag, blant annet en «Unseaworthy Vessels Bill» i 1875 (jf. Salmonsen). Norske aviser fulgte tidlig med på Plimsolls kampanje. Han var blitt kjent da han i 1873 gav ut sin bok Our Seamen. Ibsen leste nok helt sikkert en lengre artikkel, «Søulykker og usødygtige Skibe», som Morgenbladet 14. november 1873 hadde hentet fra den danske avisen Berlingske Tidende; den fikk plass på første side, direkte etter annen del av anmeldelsen (i fire deler) av Kejser og Galilæer. Plimsolls kampanje er også omtalt i flere norske aviser i 1874 og 1875.

Da Ibsen sommeren 1874 hadde sitt første opphold i hjemlandet siden han hadde reist ut ti år tidligere, fikk han anledning til å følge med i utslagene av en tidlig kvinnesaksbevegelse som gjorde seg gjeldende i pressen. Aasta Hansteen hadde begynt å opptre under eget navn, og med sine radikale oppfatninger om kvinnens stilling i samfunnet og sin ukonvensjonelle livsstil vakte hun oppsikt, og til dels også forargelse. Camilla Collett, som Ibsen kjente personlig, hadde fra 1873 gitt ut sine bøker under eget navn, og bidro klart til at kvinnesaken ble diskutert. Disse pionerene i kjønnsrolledebatten på 1870-tallet, særlig den provoserende og uredde Aasta Hansteen, kom til å etterlate seg minnelser i Ibsens skuespill, først og fremst i skikkelsen Lona Hessel.

Ikke bare begivenheter og personer i samtidens historie og politikk, men også litteraturen har avsatt spor i det nye skuespillet Ibsen arbeidet med midt på 1870-tallet. Det gjelder spesielt en roman Charles Dickens gav ut i 1854, Hard Times. Den ble utgitt i dansk oversettelse med tittelen Strenge Tider ved L. Moltke samme år, og kom i annen utgave i 1862 og i tredje utgave i 1871. Dickens’ roman inneholder sterke angrep på tidens ofte kyniske forretningsmoral, representert ved fabrikkeier og bankdirektør Josiah Bounderby. Han har en sentral posisjon i den fiktive engelske industribyen Coketown og er hard og ufølsom overfor sine arbeidere. Hard Times er også kritisk til uforstandige og gledesdrepende oppdragelsesprinsipper, representert ved pedagogen Thomas Gradgrind og hans ekstreme fornuftstro. Hans fremste offer er hans egne barn, Tom og Louisa. Tom gjør opprør, og Louisa flykter fra sitt mentale og emosjonelle fangenskap, noe som fører til at den sjokkerte Gradgrind til slutt kommer til sannhets erkjennelse. Det er altså ufrihet, økonomisk eller åndelig, som er angrepsmålet for Dickens. Den motsatte livsholdningen, åpenhetens, godhetens og fantasiens, er i romanen representert ved den foreldreløse Sissy Jupe. Også Louisa drømmer og fantaserer i opprør mot vaner og vedtekter og hjernevasken hun er utsatt for. I Hard Times spiller et sirkus, «Sleary’s Horse-riding», på dansk «Slearys Beriderselskab», en viss rolle i handlingen, særlig i avslutningen. Det får en symbolsk betydning som bilde på et fritt samfunn i kunstens og gledens tjeneste (jf. Ewbank 1999, 303–07). Gjennomgangsfiguren Sissy Jupe er datter av omreisende artister. Sissys mor, en danserinne, døde da datteren ble født, og faren, som gjorde kunster på sirkuset, reiser fra henne i begynnelsen av romanhandlingen. Sissy blir tatt hånd om i et velstående hjem. En ung mann, Stephen Blackpool, som reiser sin vei, får av Bounderby skylden for et påstått pengetyveri, mens hans hjertegode venninne Rachael trofast venter på at han skal komme hjem. Den skyldige blir avslørt til slutt. Det er lett å se at Ibsen i Samfundets støtter har lånt mange personrelasjoner og handlingselementer fra denne romanen.

Handelsvirksomhet, kapitalakkumulasjon, befolkningsøkning i større og mindre byer, forholdet mellom arbeidsgivere og ansatte – slike ting gav erfaringer som kunne egne seg som emner både for roman- og skuespilldiktning også i 1870-årene. Den første norske dramatikeren av noen betydning som valgte et slikt emne, var Bjørnson. I 1874 skrev han skuespillet En fallit, som ble utgitt i februar 1875 (Tveterås 1950–96, b. 2, 148–49). Verket hadde noe av sitt grunnlag i at Bjørnson i sin tid i Bergen på slutten av 1850-tallet hadde vært vitne til en serie konkurser blant byens handelshus, og kom til å bli en enestående suksess på teatrene, ikke bare i Norden, men også ellers i flere europeiske land. Det hadde sin urpremiere i Stockholm 19. januar 1875, ti dager senere i Kristiania, og ikke lenge etter i København, i Helsingfors og andre steder. Etter at En fallit og Redaktøren ble utgitt som bøker, skrev Ibsen til sin (og Bjørnsons) forlegger og bad om at han for egen regning måtte få tilsendt et eksemplar av de to skuespillene: «Dommene over disse arbejder lyder jo meget afvigende og jeg vilde gerne danne mig en mening selv» (brev til Hegel 16. mars 1875). Det var teaterkritikken Ibsen hadde lest, og han var spent på å se hva Bjørnson hadde fått til.

Både Ibsen og Bjørnson hadde flere år før vært inne på tanken om å skrive samtidsskuespill. Fra Roma skrev Ibsen til Bjørnson 16. september 1864, ikke lenge etter den norske og svenske unnfallenheten under danskenes ulykkelige krig med Preussen i 1864: «Vor gamle Historie faar vi nu slaa en Streg over; thi Nutidens Normænd har aabenbart ikke mere med sin Fortid at gjøre end Grækerpiraterne har med den Slægt, der sejlede til Troja og blev hjulpen af Guderne.» Det var skuffelsen over sine landsmenn Ibsen luftet i denne bemerkningen, og neppe en plan om et samtidsskuespill. Bjørnson skrev De Nygifte i 1865, men forlot ellers ikke den gamle historien så snart. Selv skrev Ibsen De unges Forbund (1869), med handling fra samtiden, men stykket var i liten grad merket av innslag fra modernitetens teknologi. Bjørnsons En fallit er derimot rikt på motiver fra samtidens forretningsliv og selskapsmiljø. Her opptrer konsuler og grosserere, en fullmektig, en advokat og en agent, man sender og mottar telegrammer, man skyter salutt, man takserer eiendommer, man legger frem kalkyler, og det er tale om spekulanter og konjunkturer.

Å dekke til firmaets problematiske økonomi, å ta i bruk alle midler for å overbevise bankenes representant om fortsatt kredittverdighet, å sky sannheten så lenge det er mulig, var tematikk som 1870-årenes borgerskap ikke hadde vanskeligheter med å leve seg inn i. Det var nettopp sentrale aspekter ved deres eksistensielle rammer. Bjørnson hadde åpnet en dør inn til noe folk følte var deres samtid. Da Georg Brandes fikk hans to skuespill i bokform, hadde han følgende kommentar: «Endelig synes det, som staa vi ogsaa i Norden i Begreb med at faa en Cyklus af Dramer, i hvilke de to Stormagter Nutiden og Virkeligheden respekteres og komme til deres Ret» (sitert etter Bull et al. 1924–37, b. 4, 585). August Strindberg opplevde også Bjørnsons to skuespill som et varsel om en ny epoke. Flere år senere uttalte han om dem: «De voro signalraketerna, som höjde sig mot den klara, himmelen och framkallade salvor, vilkas ekon vi ännu ej glömt» (Strindberg 1912–20, b. 17, 240).